Med rett til å leve?

En vakker frisk vinterdag, på tur hjem fra butikken, sammen med eieren sin, ble en puddel brått og brutalt drept. Bitt og ristet i filler av en Boxer/Pitbull. Begge gikk i bånd, men den som skulle gå tur med Bokser/Pitbullen hadde hunden i et Flexibånd. Hunden gikk til angrep uten forvarsel, og hundepasseren klarte ikke å holde hunden, som dro ut linen. Eieren til puddelen, en eldre dame, kastet seg i mellom for å redde hunden sin, falt, slo og kjempet mot en kamphund, men til ingen nytte, hunden og turkameraten var bitt og ristet i filler.
Hadde jeg drept noen, hadde jeg blitt straffet og satt i fengsel på livstid. Hva skjer når en hund tar en annen hunds liv. Kan den bli straffedømt, -på livstid? Omplassert? Rehabilitering? Avlivet?
Fra sikre kilder har jeg hørt at hunden har angrepet andre hunder før, og at den kun reagerer på hannhunder. Ellers er den veldig lydig sammen med eieren. Når slikt skjer, er ikke dette bare å sette andre hunder i fare da?
Man kan bli så inderlig glad i en hund, og det gjør ondt i hjertet om man skulle måtte avlive den eller om det skulle skje noe med den. Dersom jeg hadde hatt en hund, ville jeg også ha grått om min hund hadde drept en annen hund, men jeg tror aldri jeg kunne tilgitt meg selv om jeg hadde beholdt den og risikert at den kunne påført andre hunder eller mennesker slik smerte.

Mitt spørsmål er da «Har hunden rett til å leve etter dette? Hvem hadde i utgangspunktet mest rett til å leve? Den ustabile hunden eller den snille puddelen? Begge, ja, men nå…
Jeg er selv hundepasser i blant, for en hannhund, og bruker å gå en bestemt runde. Tilfeldigvis går vi forbi akkurat der dette skjedde. Nå har jeg lagt om hele runden. Jeg går ikke forbi huset der det skjedde, der hunden av og til er på besøk, i redsel for at den skal dukke opp. Jeg grøsser når jeg ser unger som leker rett utenfor huset og utenfor hagen der den holder til. Jeg kjenner jeg blir litt «mørkeredd» når jeg går tur på kveldene. Er det slik det skal være? At jeg må endre mine vaner og min atferd i frykt for en ustabil hund, -en som ikke slipper taket før offeret er død… 
 Når noe så grusomt og tragisk skjer må man gi full støtte de som har opplevd en slik traumatisk hendelse. Det tar tid å bearbeide et slikt sjokk. Damen som mistet hunden sin opplevde å få folk på døra dagen etter at dette hadde skjedd. De kom vel for å vise sympati, tenker du nå. Nei. Den ene etter den andre kom for å skjelle henne ut for at hun ikke hadde anmeldt forholdet og krevd hunden avlivet! Damen hadde opplevd noe traumatisk, fått sjokk og hadde mer enn nok meg selg selv, men det tok man ikke særlig hensyn til!
Rykter spres fort, raskest på Facebook. En lokal dame hadde en sak om dette, og det var rene lynsjestemningen. En del usakligheter, faktafeil om hund og eier, men en klar avstand fra det som hadde skjedd. Det gikk ikke helt rett for seg der, men gikk de og snakket ansikt til ansikt med de som passet morderhunden? Nei. Men den eldre damen måtte utstå dette, gang på gang! Folk er feige! Folk som har hund bør vite at de kan kreve hunder avlivet selv om det ikke er deres hund som ble drept. Men nå skal det sies at damen endelig får en ny turkamerat i erstatning. Den kan aldri bli en erstatning for det traumatiske hun har opplevd, eller for den relasjonen hun hadde med sin forrige hund, men en trøst, en ny livsledsager som kan gi hennes hverdag mening igjen. Sånn er det med en ekte hundevenn, man kjemper og sloss for det man har kjært.